Frise til Sjømannsmonument, 1923
Madsen utformet på begynnelsen av tyvetallet et utkast til monument over krigsforliste sjøfolk i Bergen. I utkastet til Sjømannsmonument flankerte de to relieffene skulpturen «Tragedie», opprinnelig laget separat i Paris i 1911.
Utreisen
Relieffet skildrer en utreise, preget av den tunge avskjed.
Helt til venstre halvt ligger, halvt sitter en kvinne i mer enn dobbel størrelse – selve det moderlige opphav. Relieffet preges komposisjonelt av en klar stigning: fra det lille spebarnet på hennes fang til de voksne menn og kvinner, mennesker i ulike stadier av avskjed.
Det er ikke spor av sjømannen i dette verket, som i så mange av Madsens verk allmenngjores det hele. Og mer enn bare avskjed og utreise er det er den store helhet som er skildret i dette relieffet: mennesket fra fødsel til alderdom.
Etter forliset
Scenen skal være akterdekket på et torpedert skip, selv om Madsen har redusert det hele til den helt enkle båtform. Igjen stigning, her fra høyre side: fra døende og resignerte til de kampvillige om enn utmagrede menn – og så fallet, med personen som helt i båtens forstavn formelig knekker sammen.
Igjen handler det om vilje, vilje til å overleve. De skibbrudne gir seg ikke over til sin skjebne, men tar kampen opp for å kjempe kampen mot døden.
Gruppen var tenkt utført i granitt og plassert mot Lille Lungegårdsvann ved Festplassen. Juryen som vurderte Madsens utkast vendte imidlertid tommelen ned.
Fragment (Livsfrise), 1925
Tittelen bringer lett tankene til Munch og hans store prosjekt fra 90-årene. Munchs verk er fra tiåret før århundreskiftet, Madsens fra midt på tyvetallet, en tid med andre idealer.
Venstre felt i Madsens utkast preges av et dramatisk kaos, med barn, voksne og eldre som kjemper seg fremover mens de svakeste bukker under.
I høyre felt, fra 1927, drives et stort antall menn i heroisk nakenhet fremover med en veldig kraft. Øverst i relieffet er det som om tyngdekraften er opphevet. Mannsfigurer ligger horisontalt flyvende i luften. I nedre del: bunnfallet, så å si, de svake og kraftløse som har bukket under.
Dette ble aldri mer enn et fragment – og kanskje kan vi si at Madsen aldri fikk skapt den helhet som han søkte.