Kanskje kan vi si at Madsen i sine kvinneskildringer søker det naturlige – i flere betydninger ordet, fra det naturalistiske formspråk til skildring av kvinnen som et naturnært vesen. Mens mannen i Madsens kunst uttrykker kraft og vitalitet, gir han ikke overraskende et noe annet bilde av kvinnen. Hun er gjennomgående mer passiv og uttrykker mer ynde og mykhet enn kraft.
Gravfred står som Madsens tidligste hovedverk, fra årene i København. En kvinne sitter mot en klippeformasjon med hodet skjult mellom korslagte armer. Formen domineres av den sterke vridningen i kroppen. Videre er formspråket mer naturalistisk enn det samtidige Viljen,og det rike spillet i overflaten, ikke minst i steinen, kan lede tankene til Rodin. Dette forteller at Madsen arbeidet med ulike formspråk samtidig – bestemt av hvilke motiv og temaer han ønsket å forme.
Hvorfor tittelen Gravfred? Den skal det ha vært en venn av Madsen som fant på, i etterkant. Det viktigste for den unge kunstner var å gi en overbevisende skildring av kvinnekroppen i en bestemt, teknisk sett krevende positur, få den til å virke naturlig i sin vridning.
Også her stilte Madsen seg overfor tekniske utfordringer. En kvinne rir på en bølge og skjermer seg mot morgensolen. Figuren og bølgen danner sammen en oppadstigende sirkelformet bevegelse, opp og rundt, som i en spiral.
Hvem er det så vi ser? Antagelig er det en mytologisk skikkelse – Venus, men ikke slik Botticelli skildret henne, stående på et stort skjell. Kanskje forteller Madsen med plasseringen av kvinnen på en bølgen noe om mennesket som naturvesen, så ubesværet i ett med naturelementene.
Torsoen gir en spennende sammenstilling mellom naturen og kunsten – i form av en kvinnekropp som er redusert til et skulpturfragment.