Den muskuløse, velproporsjonerte mannen er dominerende i deler av Madsens produksjon. I de fleste tilfeller er dette variasjoner over et sentralt tema i hans kunst: viljesutrykket.
Madsen hadde den klassiske kunst som utgangspunkt, men allerede i dette tidlige verket beveget han seg videre.
Viljen står som det klareste eksempel på ekspresjonismen i Madsens kunst. En voldsom kraft uttrykkes i hovedfigurens positur og mørke blikk. Komposisjonen er preget av stigning – figuren skrider opp en bro av liggende menn. Med en fremoverlutende overkropp og den ene foten foran den andre aksentueres bevegelse. En kolossal viljeskraft uttrykkes gjennom hver spente muskel i kroppen. Og han peker ut over seg selv og det individuelle. En kritiker formulerte sin karakteristikk av Viljen med ordene: «Viljen som verdenskraft, levendegjort i en mannsskikkelse som vandrer mot et mål.»
Statuetten som blir vist i museet ble laget så tidlig som i 1904 og ble etter hvert presentert som utkast til idékonkurransen om Eidsvollsmonument i 1907. Den skulle da stå som symbol på Eidsvollsmennenes målbevisste vilje. En reproduksjon skal under første verdenskrig ha blitt sendt i stort antall til fronten for å holde moralen til de tyske soldater oppe, mens man i 20-årenes Russland fant ut at det kunne uttrykke kommunismens ubøyelige seiersvilje.
Dette forteller at Viljen – en skulptur som vi føler oss fremmede overfor idag – har et uttrykk og en tematikk som appellerte til sin tid. Vi ser her den tendens til forenkling og heroisering som preger særlig monumentalskulpturen på kontinentet i tiårene etter århundreskiftet, ikke minst i Tyskland. Det er noe urovekkende, for ikke å si fryktinngytende, ved Viljen som mer knytter den til en bestemt tendens i skulpturen etter århundreskiftet enn til antikkens kunst.
En kritiker tok dette for å være et arbeid av Vigeland. Så veldig merkelig er ikke det. Vigelands kunst er like mye en dyrkelse av vitalitet, kraft og maskulinitet styrke som Madsens.
