Samme året som Sprinteren ble laget, formet han to verk med frigjøring som tema. I «Utbrytende kraft» sprenger den atletiske mannen i en temmelig uklassisk positur seg ut av den trange rammen som holder ham fanget. Det er noe nesten dyrisk over dette menneskets kraftutfoldelse.
Den dysterhet som preger Viljen og til dels Utbrytende kraft er her borte. Det er noe livsbejaende over denne figuren. De muskuløse beina er plantet solid i bakken, men samtidig er figuren oppadstrebende: håndflatene mot siden er i ferd med å skyte i været, brystkassen er fremskutt, ansiktet vendt mot solen som mannen med lukkede øyne lar skinne over sitt smilende ansikt. Solens og mannens kraft forenes. Dette blir en hyllest til den perfekte mannskropp og til den maskuline livskraft.
Verket synes å være uttrykk for den vitalisme som preget de første tiår av vårt århundre – og som kom til uttrykk både i Vigelands og Munchs kunst. Det er et slektskap her med Munchs sterke, sunne og nakne menn på stranden som går igjen i flere bilder etter århundreskiftet. Men formspråket er selvfølgelig et helt annet. Legg merke til det stiliserte håret – formet som regelmessige linjer eller striper. Ikke et hårstrå skal få bryte ut av den stramme, abstraherte form, underlagt en gjennomført symmetri.
